12.1 Velferden, 1946

Den 13 juni 1946 vedtok Stortinget Lov om opprettelse av et Velferdsfond og et Velferdsråd for sjøfolk. Statsråd Lars Evensen sa:

«Det følger av sjømannsyrkets natur at sjømannen må gi avkall på meget av det som har betydning for et menneskes trivsel og utvikling. … Det er disse for sjømannsstanden særegne livsforhold som danner grunnlaget for det vi kaller velferdsarbeidet blant sjøfolk»*Ot. prp. nr. 117. (1945–1946). Om opprettelse av et velferdsfond og et velferdsråd for sjøfolk. Oslo, Stortinget; 1..

Arbeidet var basert på en arbeidsgruppe opprettet høsten 1945 av departementet*Innstilling til Handelsdepartementets fra Komiteen for sjømenns veIferd i land. Innstillingen var trykket som bilag til Ot. prp. nr. 117. (1945–1946).. Denne arbeidsgruppen var ledet av helsedirektør Karl Evang. Komiteen vurdert blant annet hvilke av velferdstiltakene fra krigen på utefronten som skulle videreføres.

Komiteens gav sitt syn på velferdsarbeidets forskjellige oppgaver. De omtalte losjiforhold, leseværelser og sjømannsklubber, opplysningsarbeid og utdannelse, idrett og kulturvirksomhet. Først nevnte de imidlertid helse:

«Erfaringene fra krigen viser at de helsetiltak som er satt i gang for våre sjømenn, har vært av uvurderlig betydning. Velferdsadministrasjonen har arbeidet intimt sammen med helsetjenesten og må også gjøre det i framtida. Sjømannens velferdsproblemer har meget ofte to sider: en medisinsk og en sosial, og løsningen av disse må gå hånd i hånd*Min utheving. . Derfor bør også helsemyndighetene være representert i sentralledelsen av velferdsarbeidet og også i lokalkomiteene, dersom det finnes norske helserepresentanter på vedkommende sted»*Ot. prp. nr. 117. (1945–1946). Om opprettelse av et velferdsfond og et velferdsråd for sjøfolk. Oslo, Stortinget; 4..

Komiteen oppsummerer også klart og tydelig vår innsats på utefronten:

«Den norske hovedinnsats i den annen verdenskrig ble levert av den norske handelsflåte. Dette var alminnelig erkjent både på norsk og alliert side. Tapene var store, såvel i mannskaper som i skip. I alt henimot 4 000 norske sjøfolk mistet livet ved krigshandlinger, fra september 1939 til krigens opphør. Dertil kommer et betydelig antall invalider, syke og svekkete. Såvel under som etter krigen ble denne innsats ytet honnør i tale og skrift, og mange ganger er det blitt framhevet at det norske folk og de norske myndigheter etter krigen ikke ville glemme sjøfolkene, men ville føle det som en kjær plikt å avbetale noe av den gjeld landet står i til sjøfolkene»*Evang K. 1946. Innstilling til Handelsdepartementets fra Komiteen for sjømenns veIferd i land; 2..

Evang understreker videre at næringen er mer internasjonal enn noen annen og at tiltak derfor må gjøres internasjonalt for å virke. Han nevner Joint Maritime Commission som ble etablert av ILO i 1920 samt de tre hovedkonferanser som er avhold om emnet, blant annet i Geneve i 1936 og i London i 1942. Evang påpeker at krigens erfaringer har satt fortgang i arbeidet. En anbefaling som ble gitt i 1942 var at regjeringene måtte være særlig oppmerksom på blant annet.:

«Helseundersøkelser bør settes i verk snarest mulig for på et vitenskapelig grunnlag*Min utheving. å fremme og bevare sjøfolks helse»*Evang K. 1946. Innstilling til Handelsdepartementets fra Komiteen for sjømenns velferd i land; 3..

Internasjonalt avtalte helseundersøkelser er et stort fremskritt, men kravet om at de skal være videnskapelig basert er bemerkelsesverdig positivt. Dette krever både universitetstilknytning for den maritime medisinen og en betydelig forskningsinnsats på området. Spesielt er behovet påtrengende for å gi seleksjon et faglig fundament.

Evang peker videre kursen for helsetjenesten for sjømenn i etterkrigstiden:

«Ett av de tiltak under krigen som har vakt aller størst anerkjennelse er opprettelsen av offentlige norske helsekontorer og tannlegekontorer*«En har tidligere i tilknytning til helsekontorene i New York, London og Rotterdam hatt egne tannlegekontorer for sjømenn. Ved utgangen av 1971 var alle disse nedlagt, noe som har hatt sammenheng blant annet med redusert mulighet for sjømenn til å søke kontorene under anløp av havner som kontorene tidligere var forutsatt å kunne betjene, og det forhold at sjømenn med bosted i Norge – i langt større grad enn tidligere- reiser direkte hjem til Norge etter å ha fratrådt tjenesten. På denne bakgrunn etablerte Direktoratet for sjømenn » ... en prøveordning hvoretter direktoratet garanterer for utgiftene til tannbehandling med inntil kr. 1 000 for hyresøkende sjømenn i Oslo med så dårlig tannstatus at de helsemessig sett ikke kan ansees som skikket for tjeneste til sjøs.» (St. meld. nr. 26. (1972–1973). Om årsberetning for 1971 fra Direktoratet for sjømenn; 13) i de større havnebyer og av hospitaler og rekonvalesenthjem på egnete steder. … det ville bety et betydelig tap for vår sjømannsstand om ikke en norsk helsekontroll også i fredstid skulle bli opprettholdt i en hensiktsmessig form utenfor landets grenser sammen med den særlige helsekontroll for sjømenn her i landet som også bør utbygges videre» *Evang K. 1946. Innstilling til Handelsdepartementets fra Komiteen for sjømenns veIferd i land; 12...

12.2 Utredning om helsekontroll av sjømenn, 1946

Helsedirektøren oppnevnte i 1946 et utvalg*I utvalget satt Helsedirektoratet, Handelsdepartementet, Skuld, Skipsfartens Arbeidsgiverforening, Norsk Sjømannsforbund og Det norske maskinistforbund (Tenfjord 1991; 1). som blant annet fikk i oppdrag

«å utarbeide forslag til en nyordning som sikret forsvarlig undersøkelse av og kontroll med alle skipsmannskaper som mønstret på i norsk havn»*Utvalget var sammensatt av representanter for Helsedirektoratet, Handelsdepartementet, Assuranceforeningen Skuld, Det norske maskinistforbund, Norsk Sjømannsforbund og Skibsfartens arbeidsgiverforening (Mellbye 1964; 1275)..

Utvalget avgav sin innstilling i 1947 og anbefalte at de omfattende undersøkelsene i Skuldsystemet skulle videreføres og gjøres obligatoriske. Utvalget skrev:

«Utvalget er av den oppfatning at de foreslåtte endringer i reglene om godkjent legeattest som vilkår for å bli ansatt til tjeneste ombord i skip ikke vil kunne nå sin fulle hensikt, med mindre det treffes visse tiltak som etablerer betryggende organer for legeundersøkelsen og kontroll med at denne foretas på en tilfredsstillende måte, overensstemmende med de forskrifter som blir å utferdige i henhold til loven. Utvalget forutsetter derfor at vedkommende departement treffer de nødvendige foranstaltninger for at det på de viktigste mønstringssteder kan bli opprettet legekontor under helsedirektørens kontroll.

En vil anse det naturlig at legekontorene knyttes til sjømannskontorene*Sjømannskontorenes oppgaver var 1. å skaffe arbeid til sjøfolk og bemanning til Handelsflåten. 2. å ivareta sjøfolks interesser og rettigheter. 3 å trygge sikkerheten til sjøs (NOU. 1987-03 Sjømannskontorenes fremtidige arbeidsoppgaver og organisasjon; 14).. Ved samvirke mellom legekontorene og arbeidsformidlingens øvrige organer vil det etter hvert bli mulig å kartlegge en vesentlig del av den norske sjømannsstand i helsemessige henseende.

Nytten av legekontorene vil imidlertid ikke være nødvendig begrenset til nevnte oppgave, idet det også er ment å skulle tjene som nyttige organer når det gjelder bedriftsundersøkelser i sin alminnelighet. For øvrig vil det inngå som et virksomt ledd i det offentlige forebyggende arbeid for folkehelsen. Særlig gjelder dette de tuberkuløse sykdommer og kjønnssykdommene»*Mellbye 1964; 1276..

Det var stor enighet i utvalget, men de var uenig på ett punkt. Flertallet ville at ordningen skulle være offentlig. Mindretallet ville la Skuld fortsette å drifte ordningen.

Utredningen medførte endringer i Sjømannsloven av 1953-07-17 og bestemmelser om legeundersøkelse ble tatt inn i lovens §26*«Enhver som skal gjøre tjeneste på skip, må legge fram erklæring om at han ikke antas å ha noen sykdom eller noen fysisk eller psykisk mangel som ham uskikket til tjenesten, eller som kan bety en fare for de andre ombord. Enhver av mannskapet er dessuten pliktig til å la seg undersøke av lege når skipsføreren finner grunn til å kreve det. Kongen gir utfyllende forskrifter til gjennomføringen av bestemmelsene i første ledd, herunder forskrifter om hvem som skal kunne utferdige den nevnte erklæring, hvilke undersøkelser erklæringen skal bygges på, når og hvor ofte undersøkelsene skal foretas og ny erklæring fremlegges samt bestemmelser om overprøving av undersøkelsesresultatene. På de steder Kongen bestemmer, kan det anordnes egne legekontorer til å utferdige de forannevnte undersøkelser og i den utstrekning Kongen bestemmer også andre gjøremål som har sammenheng med sjømenns helse- og sunnhetsforhold. Med mindre Kongen bestemmer noe annet, bærer rederen utgiftene ved de i denne paragraf omhandlede undersøkelser. Utgiftene ved undersøkelser som i henhold til paragrafens annet ledd skjer etter krav av skipsføreren, skal dog alltid bæres av rederen» (Mellbye 1964; 1276)..

Utvalget foreslo opprettelsen av sjømannslegekontorer i tråd med erfaringen fra krigen og i tråd med ILO konvensjon nr 73 fra 1946*ILO. 1946. Convention No 73 On Medical Examination (Seafarers) Convention..

12.3 ILO-konvensjonen om legeundersøkelse av sjømenn, 1946

I juni 1946 vedtok Det internasjonale arbeidsbyrå (ILO) sin sjøfartskonferanse i Seattle en konvensjon om legeundersøkelse av sjømenn*Ibid.. Det er nærliggende å se konvensjonen i lys av de erfaringer de allierte sjøfartsnasjoner hadde høstet under den andre verdenskrigen*Mellbye 1964; 1276. Thowsen 2006; 255..

Konvensjonen stiller krav om legeattest før påmønstring og stiller krav til syn, farvesyn*Det stilles også krav om at farvesynsattesten ikke er gyldig i mer enn seks år (Artikkel 5 i konvensjonen)., hørsel og fravær av smittsom sykdom*Dette er krav lik de norske fra 1903.. I tillegg stiller konvensjonen krav om at sjømannen ikke skal lide av noen sykdom som kan forverres av tjenesten ombord eller sette de andre ombord i fare. Videre bestemte konvensjonen at det skulle lages en ankemulighet*Artikkel 8 i konvensjonen. og at sjømannslegene skulle være uavhengig av redere og sjømenn*Mellbye 1964; 1276. «De nye bestemmelsene, etter Karl Evangs (1902 – 81) initiativ, forbød legen som foretok undersøkelsen å ha noen slags bindinger til sjømann eller rederi.» (Koren 2007). .

12.4 Sjømannskontor, 1947

I mange år skjedde mønstring gjennom såkalte mønstringskontorer, men gjennom mønstringsloven ble disse erstattet av sjømannskontorer*Sjømannskontorene ble opprettet 1. juli 1948 under Kommunal- og arbeidsdepartementet (Arbeidsdirektoratet). Nærmere bestemmelser om kontorenes virksomhet ble gitt i LOV–1947-06-27-9 Om tiltak til å fremme sysselsetting (Sysselsettingsloven). De maritime oppgavene ble underlagt en egen avdeling i Handelsdepartementet. Denne inngikk senere i Direktoratet for sjømenn som ble opprettet i 1962 (NOU. 1987-03 Sjømannskontorenes fremtidige arbeidsoppgaver og organisasjon; 13).. Enkelte arbeidskontorer skulle ha særskilte hyrekontorer for sjømenn (Sjømannskontorer).

Det ble opprettet i alt 16 Sjømannskontorer i Norge. De tidligere mønstringssjefene fortsatte som ledere for de nyopprettede sjømannskontorene. For å holde tilsyn med virksomheten ble det opprettet en sjømannsnemnd i Arbeidsdirektoratet. De ble også opprettet et sentralregister for sjømenn den 1. januar 1948. Registeret inneholdt opplysninger fra alle de lokale sjømannsregistrene*Forvaltningsdatabasen. https://nsd.no/polsys/data/forvaltning/enhet/2653/endringshistorie Anvendt: 2019-10-23..

Trygdekassen for sjømenn i utenriksfart ble etablert 1. januar 1947*Auestad TM. 1997. Folketrygdekontoret for utenlandssaker 50 år i 1997. Jubileumsskrift. Oslo, Folketrygdkontoret for Utenlandssaker. 53 ss.. Fra 1947 til 1970 ble det ført statistikk over antall syketilfeller og antall sykedager. Sykdomshyppigheten er fire til fem ganger så høy for sjømenn som tjenestemenn*Trygden dekket også norske tjenestemenn i utlandet, ikke bare sjømenn. . Sykdomsvarigheten er gjennomsnittlig dobbelt så høy for sjømenn som for tjenestemenn. Sykdomsvarigheten er jevnt stigende for sjømenn fra 1947 til 1970*Auestad 1997; 16..

I en publikasjon i 1947 – «Lægeundersøkelse av sjømenn» – tar H. Th. Sandberg*Sandberg HT. 1947. Lægeundersøkelse av sjømenn. Tdnlf 67, 9; 235-7. opp spørsmålet om nødvendigheten av legeundersøkelser av sjøfolk, før mønstring og ellers ved senere periodisk helsekontroll. Hans synspunkter var grunnet på erfaring og undersøkelser før og like etter krigen, gjennom de mange unge og eldre nordmenn som da var ivrig etter å komme til sjøs og som i den forbindelse måtte legeundersøkes før mønstring. Sandbergs og sjømannslegenes erfaring under og like etter krigen har uten tvil vært av vesentlig betydning for Helsedirektoratets tilrådinger og opplegg ved helsetjenesten for sjøfolk*i Natvig H. et al.1983/1989. Arbeidsmiljø og helse. Norske undersøkelser om sammenhengen mellom arbeidsmiljø og helse. Sjøfart – fangst og fiske; 176-9..

Professor Axel Strøm (1901–1985)*Strøm, Axel (1901–1985). Lege. 1936–1940 Formann i Yngre Legers Forening. 1940–1971 Professor i medisin (hygiene, senere sosialmedisin) ved Universitetet i Oslo. 1948–52 president i Den norske lægeforening. 1951–55 formann i Norges Akademikersamband. Strøm satte sitt preg på den helse- og sosialpolitiske debatt og utvikling i Norge i 1950- og 1960-årene ved sine solide kunnskaper, nøkternhet og saklighet. Ledet den vitenskapelige medisinske undersøkelse av krigstidens politiske fanger og krigsseilerne sammen med Leo Eitinger. Han skrev flere lærebøker innen sine fagområder, og utgav i 1980 Velferdssamfunn og helse. Et 60-årig tilbakeblikk som beskriver den sosialpolitiske utvikling i Norge fra fattigstaten til velferdsstaten og de medisinske følger i befolkningen. Ordener: 1961 Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. 1969 Kommandør av St. Olavs Orden. https://nbl.snl.no/Axel_Str%C3%B8m Anvendt: 2019-01-12. skriver om helsekontroll at

«… når det gjelder sjøfolkene har mønstringsundersøkelsene hittil vært utført av praktiserende leger. Denne ordningen har vært utilfredsstillende av flere grunner, og Helsedirektoratet planlegger nå å opprette egne legekontorer i forbindelse med mønstringskontorene»*Strøm A. 1952. Helserådets oppgaver i forbindelse med helsekontroll av befolkningen. Stockholm, Nordisk Hygienisk Tidsskrift. 7-8; 247..

12.5 Statens velferdskontor for handelsflåten, 1947

Under den andre verdenskrigen ble det bygget opp et betydelig velferdssystem for våre mannskaper på utefronten hvor handelsflåten og marinen utgjorde den overveiende del. Sosialkomiteen for sjøfolk i New York ble allerede etabler i 1940. Arbeidsutvalget i komiteen ble ledet av Karl Evang og inkluderte representanter både for redere og sjøfolkene. Fredrik Haslund (1899–1962)*Haslund, Fredrik (1899–1962). Ingeniør. Han var sekretær i Arbeiderpartiets Stortingsgruppe fra 1937 og hadde ledet gulltransporten i april 1940 til gullet kom trygt frem til USA og Canada. Han var med i opprettelsen av Norsk Folkehjelp i 1939. Han ble i 1946 sjef for den nyetablerte Statens Velferdskontor for Handelsflåten. Denne stillingen innehadde han til sin død. var komiteens sekretær*Eriksen 2017; 8. Haslund

«… sammen med … Ingvald Haugen (formann i Norsk Sjømannsforbund) og noen få andre, så (han) klart at helt spesielle tiltak var nødvendige på den sosiale og psykologiske sektor, for å støtte opp under Norges viktigste bidrag i krigen mot aksemaktene; den norske handelsflåte»*Evang, K. 1962-01-02 Fredrik Haslund er død. Arbeiderbladet; 5..

Det ble opprettet mange sjømannshoteller, klubber og leseværelser. Disse ble ikke nedlagt ved fredsslutningen, men drevet videre, likesom de mange sjøfolkene også jobbet videre ute. Krigsårene gav erfaring og grunnlag for Statens velferdskontor for handelsflåten*Velferdstjenesten har hatt følgende navn: 1947–1976 Statens Velferdskontor for Handelsflåten. 1976–1989 Velferdstjenesten for handelsflåten. 1990–2006 Kultur- og fritidskontoret, Sjøfartsdirektoratet. 2006–2017 Underavdeling Arbeids- og levevilkår, Sjøfartsdirektoratet. 2017- Underavdeling for sjøfolk, Sjøfartsdirektoratet (Eriksen 2017; 7). som ble etablert 1947-03-14 ved kongelig resolusjon*Eriksen 2017; 8.. Tjenestene ble gradvis utvidet og forbedret. Bibliotektjenesten hadde dog eksistert gjennom en komite – Statens vandrebiblioteker for sømænd – allerede fra 1910*Denne virksomheten var en del av Sjøfartskontoret i Departementet for handel, sjøfart og industri (Eriksen 2017; 25). .

Den eneste virksomheten som drev velferd før den andre verdenskrigen, var sjømannskirkene.

Norge var det første landet i verden som fikk en lov om velferdstjenester for sjøfolk. Finansieringen var besluttet i 1946 gjennom en lov om et velfredsfond*LOV–1946-12-13-7 Om opprettelse av et Velferdsfond og et Velferdsråd for sjøfolk.. Det ble avsatt 10 millioner til grunnkapital i fondet. Det ble videre bestemt en månedlig avgift på 60 øre som sjømenn og redere betalte med en halvpart hver. Ideen var at sjøfolkene som seilte for Norge ute skulle så langt det var mulig likestilles med folk hjemme når det gjaldt sosiale og kulturelle forhold*Eriksen 2017; 8..

«Sjøfolk skulle få del i utbyggingen av velferdsordningene i det moderne Norge.»*Figenbaum, P. Et. al. 2009. Verdens fraktemenn. Norsk internasjonal skipsfart gjennom tusen år. Oslo, Kystverket; 39.

Velferden utgav bladet Frivakt fra 1948 til 1990. Leo Hersson var i mange år redaktør i bladet.

De nye tilbudene fra Velferden overlappet delvis med oppgavene Sjømannskirken hadde utført i nesten et hundreår. Det store spørsmålet ble derfor nå hva framtidsutsiktene var for frivillige organisasjoner som sjømannshjemmene og Sjømannskirken som tidligere hadde vært enerådende på feltet. Noen mente at disse organisasjonenes dager nå var talte.

I toppåret 1966 var Sjømannskirkens virksomhet på sitt største – med kirker i 35 havnebyer fordelt på 23 land.

Da Velferden i 1970-årene ble bygget ned, som følge av krisetider og endringer i norsk skipsfart, tok Sjømannskirken igjen over en større del av ansvaret*https://www.sjomannskirken.no/tidslinje/1964/ Anvendt: 2019-07-15.

Velferdstjenesten ble gradvis redusert parallelt med reduksjonen i norske sjøfolk*Et «Utvalg til å utrede sjøfolks velferdsforhold» ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 1979-10–19 for å foreta en vurdering av det offentlige velferdsarbeid som drives for sjøfolk sett i sammenheng med de senere års store strukturendringer i skipsfarten og foreslå eventuelle endringer i dette arbeidet. Leder var Hans Jørgen Darre Hirsch. Innstillingen ble levert i 1981 (Forvaltningsdatabasen. http://www.nsd.uib.no/polsys/data/forvaltning/enhet/2625/utvalg Anvendt: 2019-07-15). Et nytt «Utvalg til å vurdere velferdstjenesten i handelsflåten» ble oppnevnt av Handelsdepartementet i 1987 for å vurdere av norske sjøfolks behov for og krav på velferdstjenester, vurdere samarbeide med andre lands velferdstjenester og sjømannskirken, vurdere Velferdstjenestens ulike aktiviteter og vurdere Norges internasjonale forpliktelser. Leder var Harald Svanøe Midttun. Utvalget leverte sin innstilling i 1987. . I 1990 ble den formelt nedlagt, men noen av tjenestene ble videreført i regi av Sjøfartsdirektoratet.*«Stortinget vedtok i desember 1989 å oppheve loven om velferdstjeneste samt avvikle Velferdstjenesten for handelsflåten fra 1.1.1990, jf. St.prp.nr.1, Budsj. Innst. S. nr. 10 1989–90. Samtidig ble det vedtatt å opprette 5 stillinger i Sjøfartsdirektoratet slik at en omlagt velferdstjeneste for sjøfolk kunne videreføres og administreres av Sjøfartsdirektoratet.» Forvaltningsdatabasen. http://www.nsd.uib.no/polsys/data/forvaltning/enhet/2625/endringshistorie Anvendt: 2019-07-15. Se Ot. prp. nr. 25. (1989–1990). Opphevelse av lov 19. desember 1975 nr. 69 om velferdstjenesten for handelsflåten..

Den siste stasjonen i utlandet, Rotterdam, ble nedlagt den 31. august 2015*Amble B. 2016. Fra oppbrudd til ny havn i vest. Sjøfartsdirektoratet 10 år i Haugesund. Haugesund, Sjøfartsdirektoratet; 36.. I Norge finnes det to sjømannssentre, ett i Narvik og ett i Bergen. Velferdssenteret i Narvik var opprinnelig svensk og drevet av Den Svenske Sjømannskirken. Da det var slutt på de svenske sjømenn i Narvik, overtok kommunene og i dag drives senteret av en stiftelse hvor Sjøfartsdirektoratet er en av tre deltagere*Amble 2016; 36.. I Bergen finner vi Bergen International Seamen’s Center som drives av Bergen Havn og Sjøfartsdirektoratet. Velferdssentrene i Norge er hjemlet i Maritime Labour Convention*Ibid.; 36..

I 2017 – 70 år etter starten – har Velferden ingen kontorer i utlandet*Eriksen 2017; 188.. Da er vi tilbake til utgangspunktet – Sjømannskirken.

12.6 World Health Organization (WHO), 1948

Verdens Helseorganisasjon (WHO) ble grunnlagt den 7. april 1948 og er en organisasjon underlagt De Forente Nasjoner (FN). Helsedirektør Karl Evang (1902–1981) foreslo i 1948 at WHO skulle se nærmere på helseforhold hos sjøfolk. Som en konsekvens av dette ble det opprettet en felles Committee on Hygiene of Seafares av ILO og WHO som hadde sitt første møte i 1949. Komiteen fokuserte på tuberkulose og veneriske sykdommer blant sjøfolk, legeråd til sjøs (Radio Medico) og medisinkisten ombord.

I 1951 skrev helsedirektør Karl Evang:

«From almost every point of view – social, economic and medical – the seafarer occupies a peculiar position […]. Public health experts will know that it is not sufficient to apply the same rules and provide the same facilities for seafarers as for the population on shore»*Evang K. 1951. Health and Welfare of Seafarers: An International Problem. I: International Labour Review, LXIII(1). I: Koren 2017; 113..

På det ellevte møte i WHO i 1958 ble det fremlagt en rapport som anbefalte at ordningen med fri behandling av kjønnssykdommer*Hjemlet i Brusselkonvensjonen av 1924. WHO. 1924. The Agreement of Brussels respecting Facilities to be given to Merchant Seamen for the Treatment of Venereal Diseases: Report of a Study Group (WHO Technical Report Series, No. 150, 1958). for sjømenn skulle utvides til å omfatte alle sjøfolkenes helseproblemer. Møtet besluttet at Generaldirektøren skulle se nærmere på problemstillingen. Som følge av dette fikk den skotske legen A Hutchinson i oppdrag å lede en utredning med følgende tittel: Study of the nature and extent of health problems of seafarers and of the health services available to them*WHO 1961. Study of the nature and extent of health problems of seafarers and of the health services available to them.. Rapporten ble lagt frem på det tredje fellesmøte for ILO og WHO Committee on Hygiene of Seafarers i 1961. Rapporten anbefalte blant annet:

«The provision of a health centre for seafarers in major ports would be advantageous to the seafarer and to the industry, for the reasons given in the report. More effort should be directed to preventing illness occurring among seafarers and several suggestions have been made.»

Det ble besluttet at alle sjøfolk skulle sjekkes av lege før påmønstring, at en ny internasjonal legebok skulle utarbeides og at den internasjonale koden for medisinske signaler skulle revideres.

Som en følge av disse beslutninger utarbeidet WHO en sjømannslegebok – International Medical Guide for Ships i 1967*Boken har senere kommet i nye versjoner i 1988 og 2007..

12.7 Lynkurs for førstereisgutter

En karriere som sjømann må nødvendigvis begynne som førstereisgutt. Etter krigen var det ikke mangel på førstereisgutter, heller tvert imot. Problemet var at kvaliteten var dårligere enn man var vant til fra tidligere og mange møtte ikke frem eller kunne ikke brukes. Dette påførte rederiene store utgifter. Man prøvde seg med å rekruttere utenlandske unge sjømenn, men dette hadde også sine utfordringer.

I 1948 tok derfor Skipsfartens Arbeidsgiverforening og Norsk Sjømannsforbund et initiativ overfor Arbeidsdirektoratet om å få laget ekstraordinære kurs for førstereisgutter. Disse kursene ble kalt «lynkurs for førstereisgutter». Kursene var på to måneder og første kurset ble holdt ombord på SS «Christian Radich» og SS «Sørlandet» høsten 1948. For opptak til kruset var kravet fullført folkeskole (syv år) og legeattest for god helbred.

«Hovedvekten ved undervisningen legges på å gi elevene moralsk stabilitet og et realistisk inntrykk av sjømannslivet og sjømannens plass i samfunnsorganismen, lære ham disiplin, ordenssans og renslighet og gi ham et så vidt inngående kjennskap til sjømannsyrket og dets forskjellige grener at han kan gjøre seg opp en begrunnet mening om det passer for ham og hvilken gren han i tilfelle bør velge»*St. meld. nr. 19. (1955). Om sjømannsutdannelsen; 45..

Videre blir det gitt undervisning i svømning, livredning og førstehjelp. Elever som av fysiske eller psykiske årsaker ansees uskikket for sjømannsyrket blir sendt hjem.

Fra rederhold ble det uttrykt stor tilfredshet med denne utdannelsen.

12.8 Hjemreiser

Hjemreiser for sjømannen er et viktig velferdstiltak. I 1939 ble det etablert en ordning med hjemreise hvert tredje år i utenriksfart. Omkostningenen ble likt delt mellom rederen, staten og sjømannen selv. Under krigen var ordningen umulig å gjennomføre. Med Sjømannsloven av 1953 kom gratis hjemreise hver 24. måned og utgiftene ble dekket av rederen og staten med havlparten hver. I 1958 ble tiden mellom hver hjemreise redusert til 18 måneder og midt på 60-tallet til 12 måneder, i 1971 til 9 måneder og så til seks måneder på midten av 1970-tallet*Økland BG. et al. 2019. Havfruer – ikke bare en myte. Sjøfartshistorisk Årbok 2018. Bergen, Stiftelsen Bergens Sjøfartsmuseum; 10. . Ordningen gjaldt for norske sjømenn. Utenlandske sjømenn hadde minre romslige ordninger.

12.9 Sjømannslegekontor, 1953

Hjemlet i Sjømannsloven *§ 26 i LOV 1953-07-17 Sjømannslov og KGL RES 1953-10-02 Forskrifter om legeundersøkelse av sjømenn. startet gradvis en utbygging av offentlige sjømannlegekontorer i Norge. I tillegg ble Sjømannslegekontorene i London, Liverpool og New York ble videreført og senere supplert med Sjømannslegekontor i Antwerpen*Mellbye 1964; 1275..

Legekontor for sjømenn i Oslo ble åpnet i 1954 og Dr. Ole W. Tenfjord ble ansatt som den første sjefslegen. Kontoret ble innrettet i tredje etasje i det nybyggede Sjømennenes hus på Grev Wedels Plass i Oslo. Den 1. februar 1954 åpnet kontoret dørene*Tenfjord 1991; 3..

En utfordring var å holde oversikt over nektede sjømenn. Tidligere hadde Arbeidsdirektoratet organisert et system med arkivkort, røde for nektede norske sjømenn og gule for nektede utenlandske sjømenn. Arbeidsdirektoratet var villig til å videreføre sitt system også med data fra Legekontor for sjømenn i Oslo. Hvis man ikke fikk dette systemet til å virke, ville sjømenn kunne «shoppe» tjenester og gå til ny sjømannslege inntil de ble godkjent. Imidlertid forlangte Arbeidsdirektoratet at de kun skulle forholde seg til Legekontor for sjømenn i Oslo. I praksis betød det at Legekontor for sjømenn i Oslo ble et sentralkontor og alle sjømannskontor og leger måtte rapportere dit først*Ibid.; 4.. Eksempelvis var antall nektede sjømenn i 1961 hele 573 – hvorav 2/3 var på grunn av psykiske lidelser*Ibid.; 7..

Etterhvert kom det Sjømannslegekontorer i Bergen i 1960*Allerede i Bergens Tidende for 1958-03-04; 13 var det opplyst at det skulle etableres et kontor i Bergen. For kontoret var det et «Styret for legekontoret for sjømenn i Bergen» oppnevnt av Sosialdepartementet fra 1960 til 1981 (Forvaltningsdatabasen. https://nsd.no/polsys/data/forvaltning/utvalg/6147000 Anvendt 2019-10-22). . Trondheim*For kontoret var det et «Styret for legekontoret for sjømenn i Trondheim» oppnevnt av Sosialdepartementet fra 1962 til 1981 (Forvaltningsdatabasen. https://nsd.no/polsys/data/forvaltning/utvalg/6147000 Anvendt 2019-10-22). og Stavanger i 1962*For kontoret var det et «Styret for legekontoret for sjømenn i Stavanger» oppnevnt av Sosialdepartementet fra 1962 til 1981 (Forvaltningsdatabasen. https://nsd.no/polsys/data/forvaltning/utvalg/6147000 Anvendt 2019-10-22)., Tønsberg*For kontoret var det et «Styret for legekontoret for sjømenn i Tønsberg» oppnevnt av Sosialdepartementet fra 1963 til 1981 (Forvaltningsdatabasen.https://nsd.no/polsys/data/forvaltning/utvalg/6147000 Anvendt 2019-10-22)., Haugesund*For kontoret var det et «Styret for legekontoret for sjømenn i Haugesund» oppnevnt av Sosialdepartementet fra 1963 til 1981 (Forvaltningsdatabasen. https://nsd.no/polsys/data/forvaltning/utvalg/6147000 Anvendt 2019-10-22)., og Kristiansand i 1963*For kontoret var det et «Styret for legekontoret for sjømenn i Kristiansand S» oppnevnt av Sosialdepartementet fra 1963 til 1981 (Forvaltningsdatabasen. https://nsd.no/polsys/data/forvaltning/utvalg/6147000 Anvendt 2019-10-22).. I områder med færre sjømenn var en del leger godkjent som sjømannsleger av Helsedirektøren*Mellbye 1964; 1277.. Det eneste kravet Helsedirektoratet stilte for å godkjenne legene, var at de hadde normalt farvesyn. I 1954 var det 700 godkjente sjømannsleger *Tenfjord 1991; 4..

Legekontorene ble drevet i fellesskap av Helsedirektoratet, Direktoratet for sjømenn, Norsk Sjømannsforbund og Skibsfartens arbeidsgiverforening. Driftsomkostningene ved sjømannslegekontorene ble dekket av den avgift rederne betalte i henhold til Sjømannslovens § 26. Hvert enkelt sjømannslegekontor ledes av et styre hvor de fire parter er representert*Mellbye 1964; 1275. Han antyder videre at det skal opprettes et Sentralkontor for å styre virksomheten. Dette ble opprettet ti år senere, i 1963. .

Sjømenn som ble syke i utlandet ble etterlatt i havn i utlandet. I utgangspunktet betalte rederen utgiftene med hjemreise. Unntatt var skader som ble dekket av yrkesskadetrygden, mens omkostninger knyttet til tilfeller av alvorlig sinnslidelse, tuberkulose og enkelte tilfeller av kjønnssykdommer ble dekket av Staten.

Handelsdepartementet ønsket at disse etterlatte sjømennene skulle repatrieres så snart som mulig. Dette arbeidet ble organisert av Handelsdepartementet i samarbeid med Legekontor for sjømenn i Oslo. Fra 1954 til 1958 ble ca. 100 sjømenn hentet hjem. Fra 1959 til 1963 var tallet 250. Legene ved Legekontor for sjømenn i Oslo reiste ut for å hente hjem de etterlatte sjømennene*Tenfjord 1991; 5..

Efterhvert dukket sjømenn opp på kontoret uten at de skulle til sine regelmessige mønstringsundersøkelser, men fordi de trengte lege og ved kontoret var den eneste lege de kjente. Også Handelsdepartementet (senere Direktoratet for sjømenn), rederne og sjømannslegekontorene i utlandet henviste sjømenn. Efter hvert som denne praksisen utviklet seg, tok formannen i Oslo Legeforening kontakt og påpekte at dette var i strid med forståelsen av hva en bedriftshelsetjeneste skulle gjøre. Det statlige Sjømannslegekontoret behandlet pasienter som ellers ville gått til andre leger. Tenfjord tok problemstillingen opp med Fredrik Mellbye som var formann i styret for kontoret. Mellbye oppfattet sjømenn som en særegen gruppe som hadde særegne problemer, dels var det slik at sjømennene ikke kjente de noen annen lege enn sjømannslegen, og dels var deres problemer særegne og krevde kompetanse om sjøfart noe alminnelige leger ikke hadde plagsomt mye av. Mellbye fremmet disse synspunkter overfor Legeforeningen og fikk aksept for denne spesialordningen. Dette var første gang Legeforeningen aksepterte av bedriftsleger fikk lov til å behandle syke*Ibid.; 9.. På begynnelsen av 60-tallet hadde kontoret seks full tids ansatte leger, hvorav to psykiatere. Kontoret hadde over 20 000 konsultasjoner i året*Ibid.; 10..

Mellbye oppsummerer:

«I store trekk kan man vel si at helsetjenesten for sjømenn her i landet gradvis har utviklet seg til en spesialtjeneste som i dag er delvis løsrevet fra helsevesenet for øvrig. Tendensen nå peker imidlertid i retning av en stigende integrasjon av helsetjenesten for sjømenn i den øvrige helsetjenesten, men da utøvet av spesialister i faget. Det er naturlig at man i Norge, som har en så stor del av sin befolkning «til sjøs» … tar de medisinske konsekvenser av dette. Hva man savner, og som forhåpentligvis vil komme, er at det fra vitenskapelig hold blir vist interesse for den yrkesmedisinske side ved den næring som i så vesentlig grad har bidratt både direkte og indirekte i økonomisk henseende til den medisinske vitenskaps fremme i Norge.» *Mellbye 1964; 1275.

Mellbyes påpekning av behov for spesialkompetanse og at det medisinske fagmiljøet i Norge bør se sin besøkelsestid i forhold til maritime medisinen. Det skulle ta lang tid før Mellbyes forhåpninger ble til noe.

Opprettelsen av sjømannslegekontor medførte også opprettelsen av et register over de sjøfolk som ble nektet hyre av helsemessige årsaker. I 1983 talte nektelsesregisteret 30 000 personer.

12.10 Klageinstans for sjømannslegeattester, 1954

Om sjømannen får legeattest eller ikke, er en svært viktig beslutning sjømannslegen gjør i forhold til sjømannen. Beslutningen er en offentlig beslutning og må sikres forsvarlig.

I Seattle-konvensjonen fra 1948 fastsettes ankerett i paragraf 8*ILO. 1946. Convention No 73 On Medical Examination (Seafarers) Convention.. Forskriftene om legeundersøkelse av sjømenn fra 1940*FOR 1940-05-01 Om legeundersøkelse av sjømenns fargesans, syn, hørsel og sunnhetstilstand. og 1950*FOR 1950-09-22 Om legeundersøkelse av sjømenns fargesans, syn, hørsel og sunnhetstilstand. inneholder en begrenset ankerett om å få overprøvet legens vurdering av farvesynet*«Er det fargesansprøven som sjømannen ikke har bestått skal legen også gjøre sjømannen bekjent med at bedømmelsen av fargesansen kan innankes for en spesialkyndig appellege, som med endelig· virkning avgjør spørsmålet etter personlig undersøkelse.» § 6 i FOR 1940-05-01. . Klager fra utlandet hadde Sjøfartsdirektøren ikke laget noe system for, men inntil videre oppnevnt Helsedirektøren til å fungere som appellinstans*Industri-, Håndverk- og Skipsfartsdepartementet. Sjøfartsavdelingen. 1953-11-28 Rundskriv nr. 16-53 – Legeundersøkelse av sjømenn..

I forskriften om legeundersøkelse av 1953 finnes det for første gang en generell ankeinstans for den undersøkte sjømannen. Det er en appellinstans oppnevnt av Industridepartementet etter innstilling fra Helsedirektøren*«Den som får udyktighetserklæring som nevnt i § 9, punkt 1, eller begrenset helseerklæring som nevnt i § 2, punktene 3 og 4, eller som ikke får erklæring om tilfredsstillende fargesans som nevnt i § 3, kan innanke avgjørelsen for en appellinstans som oppnevnes av Industridepartementet etter innstilling av Helsedirektøren.» FOR 1953-10-02 Om legeundersøkelse av sjømenn..

Ved endringer i forskriften fra 1953 i 1966*Direktoratet for sjømenn fastsatte den 25. februar 1966 endringer forskrifter av 2. oktober 1953 om legeundersøkelse av sjømenn. ble det etablert en sentral klageinstans for sjømannslegeattester*Direktoratet for sjømenn. 1966-02-28. Melding D. nr. 24 til utenrikske stasjoner, S.nr. 28 til mønstringsmyndighetene innen riket, og R. nr. 71 til rederier og skipsførere: Endringer i forskrifter om legeundersøkelse av sjømenn av 2. oktober 1953.. Ansvarlig myndighet ble endret fra Industridepartementet til Direktoratet for sjømenn. *Fremstillingen bygger på informasjon fra seksjonssjef arkiv i Sjøfartsdirektoratet, Helge Thime-Iversen (2019-10-22 Gmail – Legeundersøkelse og ankemulighet).

Helsedirektøren utnevnte formann i klageinstansen. Det var i tillegg to medlemmer, en oppnevnt av Sjøfartsdirektøren og en representant for vedkommendes sjømannsorganisasjon. Da Forvaltningsloven*LOV 1967-02-10 Om behandlingsmåten i forvaltningssaker (Forvaltningsloven). kom i 1967, ble denne type beslutning kodifisert som et enkeltvedtak. I 1967 ble det behandlet 39 saker. I 31 av disse sakene førte klagen ikke frem, mens anken for åtte sakers vedkommende ble tatt helt eller delvis til følge.*St. meld. nr. 18. (1968-69). Om årsberetning for 1967 fra Direktoratet for sjømenn; 11.

Saksbehandlingen i klageinstansen*Senere ble instansen hjemlet i «§ 12 i de forskrifter om legeundersøkelse av sjømenn som Direktoratet for sjømenn 8. mai 1970 har fastsatt» (St. meld. nr. 12. (1975–1976). Om årsberetning for 1974 fra Direktoratet for sjømenn; 6). Senere hjemlet i FOR 1981-03-30 Om legeundersøkelse av arbeidstakere på skip. beskrives som følger:

«Begjæring om klage fremsettes for legekontor for sjømenn/sjømannslege som har utferdiget udyktighetserklæringen. Herfra sendes begjæringen med så vidt mulig utfyllende opplysninger om grunnlaget for avgjørelsen til Direktoratet for sjømenn som videreekspederer saken til klageinstansens formann. Klageinstansens avgjørelse sendes direktoratet som underretter sjømannen, vedkommende legekontor/sjømannslege og mønstringsmyndighet»*St. meld. nr. 12. (1975–1976). Om årsberetning for 1974 fra Direktoratet for sjømenn; 6..

I 1972 og 1973 var stadslege Peter Nyquist (1938–2002) formann Klageinstansen*I perioden 1982 og 1983 var medlemmene: Stadslege Peter Nyquist, formann. Avdelingsdirektør Eric Johan Salvesen, Sjøfartsdirektoratet. Varamann: Underdirektør R. Einan, Sjøfartsdirektoratet. Hovedkasserer Øystein Ringvold, Norsk Sjømannsforbund. Varamann: Nestformann Edvin Ramsvik, Norsk Sjømannsforbund. Sekretær: Trygve Stoltenberg, Norsk styrmandsforening. Varamann: Redaktør Paul Grønbech, Norsk styrmandsforening. Direktør Ragnar Grønsand, Norges Skibsførerforbund. Varamann: Sekretær Gudmund Åsheim, Norges Skibsførerforbund. Forretningsfører Frode Gross, Det norske maskinistforbund. Varamann: Sekretær Anders Hagen, Det norske maskinistforbund. Andreas Mauseth, Rederiansatte oljearbeideres forbund, (fra 25. oktober 1983). (St. meld. nr. 71. (1983-84). Om årsberetning for 1982 og 1983 fra Direktoratet for sjømenn; 13.). Dr. Ørn Terje Foss var leder av Klageinstansen for sjømenn fra 1991*Foss ØT. 2019-12-02. Epost. til 2009*Kvalvik T. 1996. Det maritime helsevesen. Leangkollen 16-17. september 1996. DoCumentum Navale, 1, 3; 2. . Tor Reiseter var Ørn Terje Foss’ forgjenger*Personlig meddelelse Kvalvik T 2019-10-18..

I 1992 ble det opprettet et databasert register over arbeidstagere som var nektet tjeneste til sjøs av helsemessige årsaker. Datatilsynet gav konsesjon til registeret. Registeret gjorde det enklere å hindre at slike arbeidstagere fikk komme til sjøs*St. meld. nr. 32.(1993–1994). Om Sjøfartsdirektoratets virksomhet i 1992 og 1993; 18..

I 2009 ble Alf Magne Horneland leder for klageinstansen som fikk navnet Fagnemnda for sjøfolk. Det kom ny forskrift om helseundersøkelse av arbeidstakere på norske skip og flyttbare innretninger den 5. juni 2014. I denne forbindelse ble arbeidet i klageinstansen utviklet og det ble utarbeidet prosedyrer og en grundig veiledning for sjømannslegene. Veiledningen er i stor grad systematisk og evidensbasert for å gi grunnlag for faglig forsvarlig vurdering av alle sakene*Norwegian Maritime Authority. 2018. Guidance to regulations on the medical examination of employees on Norwegian ships and mobile offshore units. 287 pp.. Systemet har tidligere*Lønberg NC. 1997. Kritikk av legeundersøkelse av arbeidstakere på skip. Utposten, 26; 252-253 blitt kritisert for å være gammeldags og ute av takt med moderne medisinsk utvikling. Det er det ikke lenger.

Fra 2018 overtok Hege Sofie Imsen som leder for klageinstansen.

12.11 Kostholdet ombord, 1950-tallet

På 1950-tallet var kostholdet ombord i fokus. Det ble nedsatt hele to komiteer som leverte sine innstillinger i henholdsvis 1951, 1956 og flere forskningsprosjekter på slutten av tiåret.

12.12 Manglende forskningsinteresse, 1950-tallet

Sjømenn ble oppfattet som en «usynlig yrkesgruppe». Østreng*Østreng D. 2006. I samme båt. Forholdet mellom sjøfolk på multinasjonale skip. Oslo, Universitetet i Oslo, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi. 312 ss. [Doktoravhandling]. skriver i sin doktoravhandling i sosiologi at sjøfolk har fått lite forskningsmessig oppmerksomhet:

«Tross Norges sterke posisjon som sjøfartsnasjon har skip fått liten oppmerksomhet av norske forskningsmiljøer, og sjøfolk er i dag en usynlig yrkesgruppe i norsk arbeidslivsforskning. Det har imidlertid vært to forskningsmiljøer som over to ulike perioder har vist interesse for skip som forskningsfelt i sosiologien. 1) Prosjekter gjennomført på slutten av 1950-tallet og tidlig 60-tallet ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) initiert av Vilhelm Aubert og Oddvar Arner. 2) Aksjonsforskningsprosjekter på skip gjennomført tidlig på 1970-tallet ved Arbeidsforskningsinstituttet (AFI)»*Østreng 2006; 27. .

Jeg er ikke sikker på at det er så mye bedre i andre land*Den amerikanske sosiologen og marineoffiseren George C. Homans skrev en artikkel i American Sociological Review (1946) om sosial struktur på et amerikansk krigsskip. Artikkelen tar utgangspunkt i Homans egen erfaring. Norbert Elias (1950) er et annet eksempel på en internasjonalt kjent sosiolog som har skrevet om sjøfolk som yrkesgruppe. Han skrev en artikkel i The British Journal of Sociology om opprinnelsen til, og den tidlige utviklingen av, skipsoffisersyrket., men i sjøfartsnasjonen Norge burde forholdene nok vært bedre*Sandbekk 1977; 1) er noe mer optimistisk: «Norske sjøfolk har etter siste verdenskrig vært viet stor interesse fra ulike grupper av forskere. På den ene siden har sosiologiske forhold ved 24-timers samfunnet ombord (Aubert og Arner 1958, Arner 1961) og ved sjømannsfamilien (Tiller 1958, 1960) vært undersøkt. På den annen side har trekk ved yrkesgruppens sykdomsbilde og dødelighet blitt trukket frem. Interessen har særlig dreiet seg om sjøfolks psykiske helse (Jorem 1954, Sundby 1956, Arner og Tenfjord 1964) og deres forhold til alkohol (Kjølstad 1964, Brun-Gulbrandsen og Irgens-Jensen 1967) Ulykker ombord og iland er også blitt gjort til gjenstand for undersøkelser (Arner og Tenfjord 1964, Arner 1970). Det har således ikke manglet på viten om generelle sosialmedisinske problemer innen sjømannsyrket».. Norge har i lang tid vært en vesentlig aktør i den internasjonale maritime virksomhet. Man kan undre seg hvor det har blitt av vår professor i maritim medisin *Min utheving. ?

Det er interessant å se at forskere bemerker den åpenbare kontrasten mellom Norges ledende internasjonale stilling innen maritim virksomhet gjennom mange år, samtidig som den maritime medisinen er sterkt underutviklet.

12.13 International Maritime Organization (IMO), 1959

Det har vært svært mange internasjonale konferanser og konvensjoner innen sjøfarten helt tilbake til 1800-tallet, men det var først i 1958 at det ble etablert en permanent internasjonale organisasjon, og International Maritime Organization hadde sitt første møte i 1959*I 1948 besluttet De Forente Nasjoners maritime konferanse en konvensjon som opprettet Inter-Governmental Maritime Consultative Organization (IMCO) – senere kalt IMO. Konvensjonen trådte først i kraft i 1958 og IMO hadde sitt første møte i 1959..

Hovedhensikten med IMO er å arbeide for sikrere hav og renere hav.

Den første utgaven av Safety of Life At Sea (SOLAS) konvensjonen i regi av IMO kom i 1960. Siste utgave av konvensjonen er fra 1974*Ratifisert ved KGL RES 1977-01-21 og trådde i kraft 1980-05-25.. Det har kommet en rekke endringer til konvensjonen siden dette,

Utviklingen av hurtigbåter medførte utvikling av et eget regelverk. High Speed Craft Code (HSC)*HSC var en videreutvikling av Code for Safety for Dynamically Supported Craft (DSC) fra 1977. ble vedtatt i 1994 og inkludert som kapittel X i SOLAS med iverksettelse fra 1996*HSC fikk forskriftmessig status i Norge gjennom FOR 1998-01-05-6 Om bygging, utrustning og drift av hurtiggående fartøy som anvendes som passasjerskip eller lasteskip (hurtigbåtforskriften) som var den første norske særlige bestemmelse for hurtigbåter. .

12.14 Dødelighet i den svenske handelsflåten, 1960

Den svenske sosialmedisineren Anders Otterland*Otterland A. 1960. A sociomedical study of the mortality in merchant seafarers. Analysis of deaths in the population of active seafarers registered in Sweden 1945–1954. Acta Medica Scandinavica, Supplementum. 357; 1-291. Dette var Otterlands doktoravhandling og en av opponentene var helsedirektør Karl Evang (Hersson L. 1966. Sjømann hvorhen; 21). gjorde undersøkelser av dødeligheten i den svenske handelsflåten. Han viste at overdødeligheten hos sjømenn av sykdom og ulykker samlet var dobbelt så stor som forventet. Dødeligheten av ulykker isolert var syv ganger så høy og overdødeligheten av selvmord var fire ganger så høy. Otterlands undersøkelse inkluderte 1 775 svenske og 239 utenlandske sjømenn som døde i årene 1945 til 1964.

Otterlands undersøkelser vakte oppmerksomhet også i Norge*Arner 1970; 10.. Spørsmålet ble om denne overdødelighet og -sykelighet kunne overføres til norske forhold. En nordisk intervjuundersøkelse ble gjennomført*Arner 1962. og konklusjonen var at det ikke var tydelige forskjeller i forholdene sjøfolk levde under ombord mellom Danmark, Finland, Norge og Sverige. Diskusjonen fokuserte i større grad på den menneskelige*Hersson L. 1966. Sjømann hvorhen; 11. faktor

«Alkoholen ble nevnt som en medvirkende årsak i svært mange av ulykkestilfellene, ofte kombinert med en viss kjekkasmentalitet»*Arner 1970; 11..

Det ble også luftet om de som søkte seg til sjøen var mer disponerte for ulykker enn andre. Dette synspunktet passer dårlig med «the heathy soldier effect» som viser at soldater har lavere totaldødelighet enn sammenlignbare grupper*Waller 2011.. Denne effekten er ofte attribuert til helsemessig seleksjon og sjømenn i den aktuelle perioden ble også helsemessig selektert. På den annen side var det flere undersøkelser som tydet på at sjømenn hadde overhyppighet av sinnslidelser*Ødegård Ø. 1956. The Incidence of Psychoses in Various Occupations. The International Journal of Social Psychiatry. 2, 2; 85-104., kriminalitet*Christie 1960. og alkoholmisbruk.*Brun-Gulbrandsen, 1964. Rose H. et al. 1961. A Study of Alcoholism as an Occupational Hazard of Merchant Seamen. Journal of Mental Science, 107, 446; 18-30. Mulige effekter av psykiske belastninger mange sjømenn var utsatt for under Den andre verdenskrig. ble ikke nevnt.

En forklaring som er luftet. er at kontrollen med sjømenn var for dårlig. Udyktighetskjennelsene var så sjeldne at de ikke påvirket mønstringen i særlig grad. I Sjøforsvaret ble rundt 15 % av de vernepliktige kjent udyktige av psykiske årsaker. I Handelsflåten var det 1,25 % av alle undersøkte ved Sjømannslegekontoret i Oslo som ble kjent udyktige på grunn av psykisk lidelse. Hvis man ser på de samlede tall for alle landets sjømannsleger (800 i tallet), utgjorde udyktighet 0,07 %. Det blir således et spørsmål om det i realiteten eksiterte noen medisinsk seleksjon*Hersson L. 1966. Sjømann hvorhen; 15..

I Sverige ble mønstringsreglene endret i 1961 for å få en mer effektiv kontroll. Antallet svenske sjømannsleger som kunne gjennomføre helseundersøkelsen ble redusert til 50*I 1979 ble den svenske ordningen vesentlig endret ved at kravet til særlig kompetanse og godkjennelse for sjømannsleger ble opphevet. Enhver svensk lege kun etter dette undersøke svenske sjømenn (Förordning (1979-38) om läkarintyg för sjöfolk. https://www.riksdagen.se/sv/dokument-lagar/dokument/svensk-forfattningssamling/forordning–197938-om-lakarintyg-for-sjofolk_sfs–1979-38 Anvendt: 2019-10-25). «Reglerna i mönstringsförordningen om hälsoundersökning av sjömän reviderades år 1979 ... Ändringarna innebar bl. a. att kravet på att läkarintyg skulle utfärdas av speciella s.k. sjömansläkare, vilka skulle ha «förvärvat erfarenhet av sjöfolks arbetsförhållanden», togs bort. Bakgrunden till detta var den stora bristen på sjömansläkare, något som lett till svårigheter för sjömän att få läkarintyg utfärdade.» (Prop. 1983-84:1 https://www.riksdagen.se/sv/dokument-lagar/dokument/proposition/om-monstring-av-sjoman_G7031/html Anvendt: 2019-10-26). , mens det på samme tidspunkt var 7–800 i Norge. I Norge etablerte man først Legekontoret for Sjømenn i Oslo i 1953 og etter hvert tilsvarende kontorer andre sentrale byer. Opprettelsen møtte sterk motstand fra legehold, men Den norske legeforeningen støttet likevel endringen*Hersson 1966; 22. .

12.15 Skipet – det skjulte samfunn, 1960-tallet

De to norske sosiologene Vilhelm Aubert (1922–1988) og Oddvar Arner (1929–2019) gjennomførte på slutten av 1950-tallet flere relativt omfattende sosiologiske undersøkelser på norskeide skip. Arner noterer at

«… for en sosiolog fortoner et skip seg på mange måter som et fristende studieobjekt»*Arner O. 1961. Skipet og sjømannen, sosiologiske undersøkelser av skipssamfunnet og sjøfolks yrkesforhold. Oslo, Institutt for Samfunnsforskning; 1..

Denne forskningen på skipssamfunnets og sjømannsyrkets sosiologi resulterte i flere publikasjoner ved Institutt for samfunnsforskning tidlig på 1960-tallet*Aubert V. et. al. 1959. On the Social Structure of the Ship. Acta Sociologica. 3; 200-219. Aubert V et al. 1962. The ship as a social system. Oslo, Institute for Social Research. 122 ss. Aubert V. et. al. 1958. Skipets sosiale struktur. Oslo, Institutt for Samfunnsforskning. 23 ss. Arner O. 1960. Skipssamfunnet og offisersersrekrutteringen. Tidsskrift for Samfunnsforskning, 1; 105-119. Arner O. 1961. Skipet og sjømannen, sosiologiske undersøkelser av skipssamfunnet og sjøfolks yrkesforhold. Oslo, Institutt for Samfunnsforskning. 191 ss. Arner O. et al. 1962. Ulykker til sjøs. En samnordisk undersøkelse av mulighetene for økte ulykkesforebyggende tiltak blant sjøfolk. Oslo, Institutt for samfunnsforskning. 37 ss. Undersøkelsene kom i gang etter initiativ fra daværende dosent Vilhelm Aubert.*Arner 1961; forord s 1. Forskningen ble finansiert av Statens velferdsråd for handelsflåten, Norges almenvitenskapelige forskningsråd og Institutt for samfunnsforskning.

Arner påpeker at

«Problemene omkring skip og sjøfolk har hittil vært svært lite utforsket.» *Arner 1961; 11. Han nevner følgende arbeid; Richardson, SA. 1956. Organizational Contrasts on British and American Ships. Administrative Science Quarterly. 1, 2; 189–207.

Publikasjonene er ett av de mest omfattende og mest kjente forskningsarbeider om skip og sjøfolk i Norge.

12.16 Norsk skip er ikke oppdragelsesanstalter, 1961

I vesteuropeisk sammenheng var Norge ganske enestående med sitt system for offentlig obligatorisk mønstring og forhyring. Alle skulle gjennom en grundig helsesjekk fysisk og psykisk før de kom ombord. Fra 1959 til 1963 var det over 2 800 hyrenektelser, de fleste av psykiske årsaker og alkoholisme*Halvorsen T. 2007. Vi seiler for velstand og lykke. Norsk Sjømannsforbunds historie; 124. .

Sjømannsforbundet var med i tilsynsnemndene ved de offentlige mønstrings- og forhyringskontorene. Videre fra Sjømannsforbundet representert i den sentrale Sjømannsnemnden under Arbeidsdirektoratet. Det var ikke bare helse som var nektelsesgrunn, man kunne også nekte de som var uskikket, hadde forbrutt seg gjentatte ganger mot sine tjenesteplikter eller vist seg uverdig til arbeid ombord. Direktoratet for sjømenn førte lister over nektelser*Ibid.; 125. .

«Domstoler, barnevernsnemnder og andre organer har brukt skipet som oppdragelsesanstalt, og har sendt de unge problematikere ut i håp om at det skulle gå bedre der enn på landjorden.» *Professor Vilhelm Aubert i Hersson L. 1966. Sjømann hvorhen; 7.

I 1961 ble en ransmann idømt betinget dom under forutsetning om at han søkte hyre. «Dette har skjedd gang på gang opp gjennom årene, til tross for sjøfolkenes protester,» erklærte Sjømannsforbundet i Stavanger. Første mai samme år gikk de under parolen «Norske skip er ikke oppdragelsesanstalter. Påmønstring av dømte forbrytere må stoppe.» I 1964 la Skibsfartens arbeidsgiverforening*Anon. 1965. Skibsfartens arbeidsgiverforening 1940–1965. Oslo, Eget forlag, 149 ss. og sjømannsorganisasjonene i fellesskap frem et forslag om å kreve vandelsattest før tjeneste ombord*Halvorsen 2007; 126..

Asker og Vester Bærum Herdsrett dømte i 1960 en ransgutt til fengsel i ett og ett halvt år som kunne gjøres betinget dersom han søkte hyre i utenriksfart*«En 23 år gammel mann uten fast stilling – tidligere straffet 4 ganger for ran, legemsbeskadigelse, bilbrukstyveri og innbrudd, siste gang dømt i april 1961 – ble i herredsretten dømt for 2 grove tyverier, 1 forsøk på grovt tyveri, 1 bilbrukstyveri m.m. til fengsel i 1 år og 6 måneder som ble gjort betinget på vilkår at han straks søkte hyre i utenriksfart. … straffen [ble] omgjort til ubetinget fengsel i 1 år.» 1962-02-10 Dom Høyesterett – Kjennelse. RT –1962-152-26a.. Saken ble anket og Høyesterett opphevet dommen med den begrunnelse at ingen rett har anledning til å dømme en tiltalt til å dra til sjøs. Han fikk i stedet ett års ubetinget fengsel*Eriksen TJ. et al. 2017. Velferden. Historien om Statens velferdskontor for Handelsflåten. Sofiemyr, Bjørgu Forlag; 82. .